Jeg sitter på skolen akkurat nå og skriver sluttrapporten for prosjektet jeg har hatt de siste fem ukene - nemlig denne bloggen. Sitter her kjempestressa, redd for å ikke få til noe bra på så kort tid. (Eller, kort og kort - men, you know!) Fikk nettopp vite at innleveringsfristen ikke er før 23:59, så da får jeg skrevet ferdig rapporten hjemme og jobbsøknaden min til Trondheim kino! Lykke!
Må nesten avslutte nå. Har en del jeg skal ha skrevet om rosabloggere. Ikke negativt, selvfølgelig. Bare... fakta.
Mine planer om å skrive om noe helt annet en asiatisk musikk ble fort glemt så snart jeg fant Crying Rain i HQ på youtube - med subs til og med. Første gangen jeg hørte sangen var andre juledag, og jeg hadde nettopp fått et gavekort på iTunes med ideen om å "oppdage ny musikk". Ved en feiltagelse klarte jeg å kjøpe nettopp Crying Rain og tenkte at enden var nær - helt til jeg hørte på den. Og for et førsteinntrykk! Jeg har nå bestilt singelen (og DVDen) og vurderer sterkt å bestille "Now" - albumet som ble sluppet i Desember. Crying Rain ble sluppet i Oktober som en oppvarming - og det er synd og si det, men oppvarmingen er nesten bedre enn selve konserten.
(Fra Venstre:: Nii, Яyo, Satoshi og Shü)
Crying Rain kommer med sangen "S.T.F.U" som er en typisk Girugämesh sang - gladtung rock. Så det er derfor fint med noe nytt. Satoshi's stemme er også på sitt beste her da sangen er svært så kledelig. Du sitter tilbake med en følelse av at du nettopp har hørt noe du vil huske på, og det er nettopp det du gjør. Deler av sangen dukker opp helt tilfeldig og du får lyst til å høre den igjen... og igjen... og igjen.
Etter at jeg hørte sangen så hadde jeg vel en ganske så negativ holdning til U-KISS sitt nye album. Og albumet er faktisk ikke bra heller, alt for mye A1 løsninger.
Men! Musikkvideoen til "Binguhl Binguhl" eller "Round and Round" ble et vendepunkt. Nå ble det jo noe å se på også.
Og jeg har blitt helt forelsket i bloggen min nå. Youtube objects ser jo så fint ut sammen med teksten!.
Øynene mine er glassaktige, kroppen sliten og nå er det innlevering. Vet ikke helt om jeg vil gi fra meg bloggen enda; blir aldri fornøyd virker det som. Det er ikke nok luft her, og ikke nok innhold der. Men sånn èr det, en blir aldri fornøyd. Nå skal jeg ha samfunnsfag, så har egentlig ikke noe annet valg enn å levere. Jeg liker den nye læreren vår, han liker å fortelle - og det er fint. Bør vel rydde opp også... Det ligger kakaopulverposer overalt - men jeg skylder på andre. Jeg? Rote?
Kjenner forresten at jeg har fått en del blåmerker, jeg velger igjen å rette skylden mot andre - da spesielt Lasse som fant en utrolig glede i andres smerte.
Jeg har alltid likt vampyrer bedre enn enhjørninger og varulver. Vampyrer virket som det "peneste" av de onde. Så etter å ha lest Twilight for alt det var verdt (og det var ikke mye) ble jeg overlykkelig da jeg fikk True Blood i fanget. Basert på novellene av Charlaine Harris om Sookie Stackhouse er True Blood en røffere og mer sexy versjon av Twilight. Her er ikke vampyrene perfekte, snarere tvert i mot. Hovedpersonen, Sookie, er heller ikke hjelpeløs og uansvarlig. Hun er telepat med bein i nesa, og jobber som servitør hos Merlotte's i Bon Temps. Hun har ingen kjæreste, og har heller aldri hatt noe ordentlig forhold. Det er ikke alltid like bra å kunne høre hva alle rundt deg tenker. Dette er helt til vampyren Bill en dag kommer inn døra til Merlottes; og Sookies liv blir aldri det samme.
Det at HBO fikk rettighetene til å gjøre True Blood om til TV er for meg det beste som kunne skje på den fronten. HBO har høstet flere suksesser med bla. "Sex and the city", "The Sopranos" og "Six Feet Under". True Blood er enda en serie å føye til i gullrekken. Det er allerede blitt produsert 2 sesonger på 12 episoder hver, og den 3 sesongen har premiere i USA til sommeren.
En ting som skiller True Blood fra de andre seriene er at det er velskrevet, for originalt er det ikke. Forresten, hvis noen finner en original vampyrhistorie - så vet dere hva dere skal gjøre...
Jeg vil anbefale fans av serien til å lese bøkene - for det er mye som ikke kommer med på tv-skjermen. Enkelte ting blir ganske så forvirrende når en ikke har lest bøkene, noe jeg selv fikk erfare da jeg etter å ha sett begge sesongene begynte å lese. Jeg forstod plutselig hvorfor og hvordan. Et eksempel er forholdet mellom Sookie og venninnen Tara. Det kommer ganske sterkt fram i serien, mens i bøkene er hun bare en person vi møter av og til. Jeg skulle ønske HBO hadde valgt å fokusere på det viktigste og ikke blande seg opp i småting og dra ut handlingen med 2-3 episoder med mer eller mindre det samme innholdet.
Men så er det spørsmålet. Hvorfor vampyrer? Selv om jeg ikke klager begynner det nå å bli ganske så slitsomt med alle seriene som omhandler vampyrer og andre fantasiskapninger. Det blir litt sånn "hei se på meg" faktor hvor alle prøver å være originale. Kanskje aller verst er Twilight, hvor flere tilhengere faktisk har fått fengselsstraff etter å ha utøvd vold mot en ikke-fan. Sånne ting får en til å stoppe opp og stusse på hvilke tider vi lever i. Nå skal det sies at jeg er/var Twilight fan, fordi bokserien er ganske appellerende til min aldersgruppe (dvs. tenåringsjenter mellom 13-19 år) men jeg har aldri sagt at Twilight er det beste jeg har lest, og rakket ned på de som ikke deler min mening. Tvert i mot synes jeg personlig at bøkene er svært dårlig skrevet; men så var også "Evighetens Kyss" den første boken i serien Stephenie Meyers debut som forfatter.
Når det gjelder den siste serien som fortiden herjer tvbølgene "The
Vampire Diaries" eller vampyrdagbøkene så har jeg faktisk ikke hverken lest eller sett serien. Jeg var innom TVNorge her en dag mens jeg lette etter noe bra å se på TV. Og akkurat i det mikrosekundet jeg var der, bestemte de seg for å sende reklame for nettopp... ja... Vampire Diaries! Og jeg må innrømme, jeg fikk ingen gode vibber. Det så ut som The OC med en spiseskje blod. Altså, ikke noe for meg.
Og når jeg nå lette etter bilder fra serien for å inkludere i innlegget fikk jeg nesten frysninger. Altså, greit at de skal prøve å få folk til å se på. Men når "taglinen" er "Love sucks"...
Av alle seriene mener jeg at True Blood er den du burde se nærmere på - eller følge med på. Her hjemme i Norge går True Blood på NRK3, Vampire Diaries på TVNorge og Twilightserien (som da er filmatisert) kan du finne hvor som helst - fra Rema 1000 til Platekompaniet. True Blood har gode skuespillere, og kjører glatt over Twilight når det kommer til sukkersøt kjærlighet.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om akkurat dennne artisten enda, men siden det er denne artisten som pryder headeren på bloggen denne gangen får jeg vel gjøre et unntak.
G-Dragon, eller Kwon Ji Young som han egentlig heter ble født 18. August 1988 og er lederen av den sør-koreanske trip hop gruppa "Big Bang". 18 August i år slapp han sitt første soloalbum som toppet både koreanske og internasjonale lister. Det var ikke bare hans nyblekede hår som skapte oppmerksomhet; det ble også styr rundt tittellåta hans.Heartbreaker hadde nemlig veldig lik frekvens(!) med Flo'Ridas sommer-hit "Right Round" - etter mye frem og tilbake ble plagiattiltalen lagt på is. Heartbreaker er et overraskende sterkt album, og det er et av de få hvor du hører hvor mye arbeid som er blitt nedlagt for å skape en spennende musikalsk opplevelse. 21-åringen har skrevet alle tekstene selv, med unntak av "The Leaders" som er skrevet i samarbeid med G-Dragons faste produsent 'Teddy'.
Heartbreaker har også med noen av Sør-Koreas mest kjente sangere og musikere som bla. KUSH, kameraten og vokalisten i Big Bang Taeyang, Kim Gun Mo og Jin Jung. Siden slipp har albumet solgt godt over 100,000 eksemplarer.
De fire første sporene på lista er også singlene fra albumet. Heartbreaker og Breathe er to musikkvideoer med lignende setting - mens Butterfly og A Boy er spesielle i hver sin sjanger.De er også de sangene fra albumet som ble mest spilt for min del men sangene "Korean Dream", "Gossip Man" og "Hello" er også verdt å merke seg. Men selv om albumet er sterkt, er det ikke alle sangene det kan sies det samme om. Albumet blir kanskje for repetitivt etter hvert - på samme måte som at det ikke er det. Forvirrende? Kanskje...
Karakter og oppsummering:
4/6
Det hersker ingen tvil om at G-Dragon er på sitt beste sammen med Big Bang. Det er kanskje den tryggheten at det er 4 andre sammen med deg; men til tider virker albumet nærmest for "in your face" - at det skal bevise at han klarer seg på egenhånd. Han gjør det også!Han tok pris etter pris og fikk 2-3 priser for "Årets Album" på tampen av 2010. Allikevel velger jeg å gi en meget sterk solodebut 4 hjerter fordi jeg vet (og mener) det kunne vært bare litt bedre...
Det er viden kjent at min smak når det gjelder musikk er ganske så variert - kanskje er den så variert at at du ikke har hørt om halvparten av artistene som ligger i last.fm biblioteket mitt engang. Likevel våger jeg meg på, å gjøre en musikkanmeldelse i ny og nè. Det at jeg er så allsidig når det kommer til musikk tror jeg kan virke positivt for på andre og gi inspirasjon til nye musikk-sjangre og nye melodier å forelske seg i.
Forelskelse ble det også første gangen jeg hørte musikken til Nell - nærmest perfekt vokal og melodier som virkelig fikk deg til å høre etter. Mitt første møte med Nell ble helt tilfeldig. Jeg kom over en koreansk versjon av "The Grammy's" og akkurat da jeg så på var det tid for årets beste rock. Nell vant ikke, men det lille klippet jeg fikk se før vinnerne ble avdekket vekket nysgjerrigheten. Det var 11 Desember - en knapp måned senere hadde jeg passert 1000 "plays" og jeg kjøpte mitt første album fra Nell som kom for 4 dager siden.
Separation Anxiety er akkurat det tittelen høres ut som. Vakker, trist, redselsfull og endeløs sorg. Albumet er det 4 utgitt av Nell, men fans regner det som det 6 hvis en teller med EP'er og LP'er. Albumet ble sluppet 22. Mars 2008 og alle sangene er sunget på koreansk - med unntak av spor 9 som er engelsk (og uten "engrish" som en kanskje forventer).
Sporliste
01. Separation Anxiety
02. Moonlight Punch Romance
03. 기억을 걷는 시간 / Walking Through Memories (Singel)
04. 멀어지다 / Becoming more distant (Singel)
05. Promise Me
06. 1:03
07. Fisheye Lens
08. Afterglow
09. Tokyo
10. 12 Seconds
11. _
Som jeg nevnte er albumet akkurat det tittelen tilsier - og den første låta som har gitt albumet navn etter er en frisk blanding av hele albumet. Kim Jong Wans vokaler blandet med enkle trommer og en forheksende synthesizer gjør at sangen flyter veldig godt i ørene, og passer som bakgrunnsmusikk til nesten alt. Selv om sangen gir deg en god følelse, er teksten ganske så deprimerende. Det er ikke for ingenting den heter "Separation Anxiety"
"It's quite hard being me I've just become broken I know But if you didn't just give up on me, that'd be nice If I could only get fixed I'd actually be quite beautiful And so I wish you wouldn't just leave me to myself"
Moonlight Punch Romance derimot er en feel-good låt med en tekst som kan tolkes begge veier. En kjærlighetserklæring til stillheten? Spor 3 er den første singelen fra albumet og tittelen kan oversettes ganske fritt mellom "Time of memories" og "Walking through memories". Vokalen er på sitt beste og denne sangen ble fort satt på repeat på iPoden. Spor 4 er albumets eneste "sippesang" hvis en kan kalle den det. Og en vakrere sippesang skal du lete lenge etter.
Selv om tekstene på mer eller mindre alle sangene er triste, er denne kanskje den som virkelig får det til å prikke i hjertet. Musikkvideoen gjør det ikke særlig bedre. Det er Jong Wan og piano hele sangen, men mot slutten setter gitarene inn - og det er da du først skjønner hvilke utrolige musikere Nell faktisk er.
Og etter en sånn sang er det alltid bra med en sang som løfter deg opp igjen, og det er nettopp det "Promise Me" gjør. Igjen viser Nell hvor dyktige de er i det de gjør, og det er nettopp det som gjør at hele albumet kan høres - igjen og igjen uten at du hopper over noen sanger. Hver eneste sang er unik, og gir deg en ny opplevelse for hver gang du spiller den. "Promise Me" er en av de sterkeste sporene på et meget sterkt album.
1:03, Fisheye Lens og Afterglow er en musikalsk oppsummering av sangene vi har hørt så langt. De føler den samme oppskriften som sangene før dem; 1.03 er den gladtriste låta, Fisheye Lens er den du bare nyter mens Afterglow er den du tenker over - og som du kanskje blir mest glad i. For det er slikt med Nell, det er umulig å ikke lytte til hva det er musikken forteller. Et band som dette skal du lete lenge etter.
Etter min mening avsluttes Separation Anxiety med "Tokyo" som Jong Wan har uttalt fikk navnet sitt etter Tokyo, "The city of heartbreak". Det er også den eneste sangen på albumet som er helt på Engelsk, og teksten typisk for Nell også. Miserabel, men med et skimt av håp i det fjerne. Ikke det, at 12 Seconds (som er nesten 9 minutter lang) ikke er verdig å avslutte det hele, men den blir for lang, og da hjelper det ikke hvor flott Kim Jong Wan lyder eller hvor harmonisk instrumentene er. Den ordentlige enden møter vi i _. Låta virker mer som en spøk enn om en alvorlig avslutt avslutning på et fantastisk album ved første "hørsel" men etter hvert lærer du deg å like smurfestemmen som møter deg - og du innser hvor utrolig gjennomført hele albumet virkelig er. Karakter og oppsummering:
5/6
Hadde det ikke vært for at dette er min første vurdering, hadde jeg gitt "Separation Anxiety" 6 hjerter - men så er det sånn, at det nettopp er min første vurdering. Nell's 4 (eller 6 om du vil) studioalbum får 5 hjerter fra meg i denne omgang. Albumet er fra start til nesten slutt magisk og en fryd å høre på. Du behøver ikke skjønne språket for å føle og høre de følelsene som Kim Jong Wan fremfører så det nesten føles som om det er du som synger og forteller, og ikke at det er du som hører og observerer. Om du nå allikevel mener at det ikke finnes bra ikke-engelsk/ikke-norsk musikk, så klikk på linkene i sporlista. De to singlene er linker, samt spor nummer en. Språket definerer ikke kvaliteten - og Nell leverer så mye mer enn bare musikk når de først kommer i gang.
2009 var et stort år innen film. Film etter film ble kåret "årets beste" og ivrige tilhengere strømmet til kinoene for å få se filmene alle snakket om. "Harry Potter og Halvblodsprinsen", "Avatar" og "New Moon" var filmer som mer eller mindre dominerte kinoene i de tidene de sto på plakaten.
Spesielt har norsk film nå virkelig kommet fram i lyset, og det å se norske filmer på kino er kanskje ingen skam lengre. Storfilmen "Max Manus" fra 2008 dominerte også store deler av 2009 hjemme i norske stuer.
Over vises de mest innbringende filmer utgitt i 2009 - og flere av filmene som er nevnt i dette innlegget troner på toppen. "Avatar" hadde premiere i Norge den 18. Desember og klarte altså bare på ca. 3 uker å tjene inn godt over 500 millioner kroner. Og i et lite land som Norge er det ganske så bra. Så hvordan vil filmåret 2010 bli? Vil det bli like bra som året i forveien? I følge oslopuls.no (ekstern lenke) er det nesten mer å hente i år enn i fjor - og jeg er helt enig. Filmåret 2010 ser virkelig fantastisk ut, og jeg kan allerede lett plukke ut de filmene jeg gleder meg mest til. Alice In Wonderland som har premiere i Mars, Iron Man 2 og Harry Potter and the Deathly Hallows er garantert filmer som vil toppe listene for 2010. Andre filmer som Shutter Island og etterlengtede Toy Story 3 har også premiere i år. Her er det altså noe for liten og stor, teknologi-geek og dialogromantiker. Selv om oslopuls sin artikkel mangler en del filmer som definitivt er verdig en plass på listen (f.eks. Prince of Persia, Toy Story 3, Daybreakers, Valentine's Day) er den en artikkel du burde lese for å få et bedre innblikk i filmåret 2010.
Kristina; 17 år, Brundalen VGS 2MKO2
Musikk, Film, Bøker og nye ting er essential for min hverdag - og det er der bloggnavnet er hentet fra. Du vil finne mye nytt på bloggen min, ting du kanskje ikke hører så ofte om.
Jeg har ganske så variert smak når det kommer til hva som underholder meg; men jeg håper det finnes noe for alle og en her.
Jeg har alltid likt vampyrer bedre enn enhjørninger og varulver. Vampyrer virket som det "peneste" av de onde. Så etter å ha lest Twilight for alt det var verdt (og det var ikke mye) ble jeg overlykkelig da jeg fikk True Blood i fanget. Basert på novellene av Charlaine Harris om Sookie Stackhouse er True Blood en røffere og mer sexy versjon av Twilight. Her er ikke vampyrene perfekte, snarere tvert i mot. Hovedpersonen, Sookie, er heller ikke hjelpeløs og uansvarlig. Hun er telepat med bein i nesa, og jobber som servitør hos Merlotte's i Bon Temps. Hun har ingen kjæreste, og har heller aldri hatt noe ordentlig forhold. Det er ikke alltid like bra å kunne høre hva alle rundt deg tenker. Dette er helt til vampyren Bill en dag kommer inn døra til Merlottes; og Sookies liv blir aldri det samme.
En ting som skiller True Blood fra de andre seriene er at det er velskrevet, for originalt er det ikke. Forresten, hvis noen finner en original vampyrhistorie - så vet dere hva dere skal gjøre... 
Når det gjelder den siste serien som fortiden herjer tvbølgene "The 
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om akkurat dennne artisten enda, men siden det er denne artisten som pryder headeren på bloggen denne gangen får jeg vel gjøre et unntak. 
4/6
Kristina; 17 år, Brundalen VGS 2MKO2
