Nell - Separation Anxiety Vol. 4

Det er viden kjent at min smak når det gjelder musikk er ganske så variert - kanskje er den så variert at at du ikke har hørt om halvparten av artistene som ligger i last.fm biblioteket mitt engang. Likevel våger jeg meg på, å gjøre en musikkanmeldelse i ny og nè. Det at jeg er så allsidig når det kommer til musikk tror jeg kan virke positivt for på andre og gi inspirasjon til nye musikk-sjangre og nye melodier å forelske seg i.

Forelskelse ble det også første gangen jeg hørte musikken til Nell - nærmest perfekt vokal og melodier som virkelig fikk deg til å høre etter. Mitt første møte med Nell ble helt tilfeldig. Jeg kom over en koreansk versjon av "The Grammy's" og akkurat da jeg så på var det tid for årets beste rock. Nell vant ikke, men det lille klippet jeg fikk se før vinnerne ble avdekket vekket nysgjerrigheten. Det var 11 Desember - en knapp måned senere hadde jeg passert 1000 "plays" og jeg kjøpte mitt første album fra Nell som kom for 4 dager siden.

Separation Anxiety er akkurat det tittelen høres ut som. Vakker, trist, redselsfull og endeløs sorg. Albumet er det 4 utgitt av Nell, men fans regner det som det 6 hvis en teller med EP'er og LP'er. Albumet ble sluppet 22. Mars 2008 og alle sangene er sunget på koreansk - med unntak av spor 9 som er engelsk (og uten "engrish" som en kanskje forventer).

Sporliste
01. Separation Anxiety
02. Moonlight Punch Romance
03. 기억을 걷는 시간 / Walking Through Memories (Singel)
04. 멀어지다 / Becoming more distant (Singel)
05. Promise Me
06. 1:03
07. Fisheye Lens
08. Afterglow
09. Tokyo
10. 12 Seconds
11. _

Som jeg nevnte er albumet akkurat det tittelen tilsier - og den første låta som har gitt albumet navn etter er en frisk blanding av hele albumet. Kim Jong Wans vokaler blandet med enkle trommer og en forheksende synthesizer gjør at sangen flyter veldig godt i ørene, og passer som bakgrunnsmusikk til nesten alt. Selv om sangen gir deg en god følelse, er teksten ganske så deprimerende. Det er ikke for ingenting den heter "Separation Anxiety"

"It's quite hard being me I've just become broken I know But if you didn't just give up on me, that'd be nice If I could only get fixed I'd actually be quite beautiful And so I wish you wouldn't just leave me to myself"

Moonlight Punch Romance derimot er en feel-good låt med en tekst som kan tolkes begge veier. En kjærlighetserklæring til stillheten? Spor 3 er den første singelen fra albumet og tittelen kan oversettes ganske fritt mellom "Time of memories" og "Walking through memories". Vokalen er på sitt beste og denne sangen ble fort satt på repeat på iPoden. Spor 4 er albumets eneste "sippesang" hvis en kan kalle den det. Og en vakrere sippesang skal du lete lenge etter.

Selv om tekstene på mer eller mindre alle sangene er triste, er denne kanskje den som virkelig får det til å prikke i hjertet. Musikkvideoen gjør det ikke særlig bedre. Det er Jong Wan og piano hele sangen, men mot slutten setter gitarene inn - og det er da du først skjønner hvilke utrolige musikere Nell faktisk er.

Og etter en sånn sang er det alltid bra med en sang som løfter deg opp igjen, og det er nettopp det "Promise Me" gjør. Igjen viser Nell hvor dyktige de er i det de gjør, og det er nettopp det som gjør at hele albumet kan høres - igjen og igjen uten at du hopper over noen sanger. Hver eneste sang er unik, og gir deg en ny opplevelse for hver gang du spiller den. "Promise Me" er en av de sterkeste sporene på et meget sterkt album.

1:03, Fisheye Lens og Afterglow er en musikalsk oppsummering av sangene vi har hørt så langt. De føler den samme oppskriften som sangene før dem; 1.03 er den gladtriste låta, Fisheye Lens er den du bare nyter mens Afterglow er den du tenker over - og som du kanskje blir mest glad i. For det er slikt med Nell, det er umulig å ikke lytte til hva det er musikken forteller. Et band som dette skal du lete lenge etter.

Etter min mening avsluttes Separation Anxiety med "Tokyo" som Jong Wan har uttalt fikk navnet sitt etter Tokyo, "The city of heartbreak". Det er også den eneste sangen på albumet som er helt på Engelsk, og teksten typisk for Nell også. Miserabel, men med et skimt av håp i det fjerne. Ikke det, at 12 Seconds (som er nesten 9 minutter lang) ikke er verdig å avslutte det hele, men den blir for lang, og da hjelper det ikke hvor flott Kim Jong Wan lyder eller hvor harmonisk instrumentene er. Den ordentlige enden møter vi i _. Låta virker mer som en spøk enn om en alvorlig avslutt avslutning på et fantastisk album ved første "hørsel" men etter hvert lærer du deg å like smurfestemmen som møter deg - og du innser hvor utrolig gjennomført hele albumet virkelig er.

Karakter og oppsummering:

5/6

Hadde det ikke vært for at dette er min første vurdering, hadde jeg gitt "Separation Anxiety" 6 hjerter - men så er det sånn, at det nettopp er min første vurdering. Nell's 4 (eller 6 om du vil) studioalbum får 5 hjerter fra meg i denne omgang. Albumet er fra start til nesten slutt magisk og en fryd å høre på. Du behøver ikke skjønne språket for å føle og høre de følelsene som Kim Jong Wan fremfører så det nesten føles som om det er du som synger og forteller, og ikke at det er du som hører og observerer. Om du nå allikevel mener at det ikke finnes bra ikke-engelsk/ikke-norsk musikk, så klikk på linkene i sporlista. De to singlene er linker, samt spor nummer en. Språket definerer ikke kvaliteten - og Nell leverer så mye mer enn bare musikk når de først kommer i gang.

Etiketter: annmeldelser, musikk